En historie om et uventet møte og en stille fremmed PLAYERUNKNOWN'S BATTLEGROUNDS / PUBG.
Mitt første spill tar lang tid å laste. Jeg går inn i spillet bare i det øyeblikket jeg allerede flyr og hopper ut av flyet. Vanligvis flyr et par av de samme gutta ved siden av meg. Men det er kanskje bare svindel?
Denne gangen sirklet 9 slike kropper ved siden av meg. Dykk ned, jeg så en bil. En strålende idé kom til hjernen, å knuse alle disse stakkars karene. Etter landing klatret jeg inn i bilen. Det var en gammel minivan som hippier vanligvis kjører på i film. Den er treg, men støtbestandig.
Da jeg kjørte nærmere stedet for den fremtidige carmageddon, hørte jeg brølet fra den andre motoren. Tanken ble enten hengende, eller noen bestemte seg for å gå forbi. Jeg tok feil. Den andre bilen passerte ikke. Hun begynte også å knuse de stakkars karene. En fremmed og jeg knuste afeka-shnikov i to biler.
Etter å ha knust den siste, ble jeg sittende fast i en grøft. Føreren av en bil i nærheten prøvde å ramme meg. Men stoppet ved siden av meg etter første forsøk. Tenkte nok at det var meningsløst, eller kanskje på grunn av at han også satt fast i en grøft ved siden av meg. Jeg gikk ut av bilen ved siden av bilen hans. Prøvde å få kontakt ved å bruke språket til de stum i videospill. For eksempel betyr hopping «eple» og å huke to ganger betyr «Jeg er fredelig. Ikke skyt meg». Så jeg gjorde det, satte meg ned et par ganger. Ventet på reaksjonen hans.
Jeg trodde han ikke forsto meg. Jeg var forberedt på at han ville vise noen tegn til aggresjon mot meg. Jeg så på ham, han visste at jeg ventet på en slags tilbakemelding fra ham. Han gikk sakte ut av bilen. Han så på meg igjen, og satte seg så ned et par ganger. Ja, svarte han meg, dog med en viss aksent på de dummes språk, men kontakten ble etablert.
Etter det løp han og jeg langs veien og la bilene våre bak seg. Vi flyktet, kanskje fordi det ikke var tillit til hverandre. Den som stopper først får en knyttneve. Kanskje det var det vi tenkte sammen, kanskje jeg trodde det bare var meg. Men tankene mine ble fordrevet av lyden av skudd. De skjøt på oss.
Mens vi løp, åpnet noen ild mot to mål. Ganske forutsigbart. To ubevæpnede personer som løper langs veien er et godt mål for en skytebane. Vi var heldige, vi ble ikke engang såret, vi stakk av. Etter å ha nådd de små husene, ved siden av var det en motorsykkel. Noe fra mistillit og et ønske om å forlate hverandre, eller kanskje fordi vi var langt fra sonen, og tiden rant ut, satte vi oss begge på motorsykkel. Den ene var passasjerene, den andre sjåføren.
Vi kjørte langs veien til vi stoppet ved en bymessig bebyggelse som jeg ikke vet navnet på. De løp hjem. Vi lette blant søppelet etter gull som ville hjelpe oss å overleve. Jeg fant meg selv en UMP blant dette søppelet. Tiden rant ut og alt i husene var studert, det var på tide å gå tilbake til transport og bytte utplasseringssted. Tanken snek seg inn på å forlate ham og gå. Men etter å ha tenkt meg om igjen, bestemte jeg meg for å vente.
Han kom rundt 30 sekunder senere. Jeg rettet SMG-en min mot ham, han rettet hagla mot meg. Øyeblikket har kommet som kan ødelegge vårt skjøre vennskap, så snart en av oss klikket på venstre museknapp. Ingenting skjedde. Vi la begge våpnene bak ryggen og satte oss på motorsykkelen. Da skjønte jeg at jeg kunne stole på ham.
Vi kjørte langs veien. Vinden blåste i håret mitt og jeg viftet med våpenet mitt, nå til venstre, nå til høyre. Kompisen min og jeg løp fremover. Men som vanlig kunne det ikke vare lenge. Tross alt, før eller siden, måtte en av oss fortsatt forråde den andre. Tross alt burde det bare være én overlevende i dette blodige og grusomme spillet. I et spill hvor du ikke kan stole på noen. Men vi klarte å bryte disse reglene, vi var som Katniss og Peeta fra The Hunger Games.
Det var en idyll mellom oss, men det måtte ta slutt, før eller siden.
Og så skjedde det som ingen av oss forventet. Vi ble forrådt av motorsykkelen. Motorsykler er det mest lumske i spillet. Du vet aldri med sikkerhet om du vil dø når du prøver å sette deg på den, eller om den bare snubler på noe på veien og velter? Eller kanskje han bestemmer seg for å jobbe normalt og ta deg til det endepunktet du trenger? Hvem vet, disse motorsyklene.
Da jeg døde på veien, døde jeg med et smil om munnen. Jeg var glad for dette dødsfallet. Ingen av oss måtte ta det vanskelige valget og skyte den andre bakfra. I de siste sekundene av denne runden tenkte jeg på det og håpet at han også var fornøyd med dette utfallet av hendelsene. Vi snakket aldri et ord til ham.
Det som er trist er at i de neste reinkarnasjonene av våre avatarer, er sjansen for at vi vil være i samme kamp med ham veldig lav. Selv om vi blir fanget i spillet, blir sjansen til å møtes enda større. Men selv etter å ha møtt, vil en av oss ganske enkelt drepe den andre, uten å vite at dette er den samme stille fremmede.
